Takk for meg!

Hello kjære lesere!

Jeg har lyst til å fortelle dere at jeg ikke kommer til å blogge på denne blgogen lenger. Jeg blir altfor stresset og jeg må legge mye arbeid på skolen og andre ting. Jeg har ikke blogget på flere dager/uker og kommer nok ikke til å ha noe særlig tid til historiene jeg legger ut her. Jeg føler også at jeg får litt for mye press. Ikke nå de siste dagene, men fikk det hvert fall mye før. Hver enste gang jeg ikke la ut en del så ble det mas. Jeg setter stor pris på at dere har lest histriene mine  og er spente på nye deler, men jeg kan ikke lenger. Jeg kommer ikke til å slette bloggen.

Det føles også litt ut som om dere ikke er særlig fan av dem heller. Det er ikke ofte jeg får kommentarer (liker ikke mye mas, men fine og søte kommentarer blir jeg alltid glad for) og da vet jeg ikke om dere setter pris på dem heller. Føler det ikke er vits til å dele historiene mine her hvis det er nesten ingen som leser dem. :)

Tusen takk for de som har lest de jeg har delt! :)<3

- Kanskje en dag jeg begynner igjen med flere spennende og bedre historier? Hvem vet, men flere nå blir det ikke... :)

Love you guys and hopefully I'll see you soon! <3


Stikkord:

Louis Tomlinson *The New Guys* (Part 2) Fanfc

//*The New Guys*\\

Jeg gråt veldig lenge på skulderen hans til han slapp taket.

"Nå...? Vil du si hva som er i veien?" spurte han og klemte hånda mi hardt. Jeg tok en dyp pust og prøvde å snakke, men det er litt vanskelig.

"Ben..." begynte jeg. Det er utrolig vanskelig å snakke etter man har gråtet så mye.

"BEN?!" skreik Liam ut og reiste seg. Han har alltid advart meg mot Ben.

"Liam... Ikke..." sa jeg, men han avbrøt meg.

"Ikke hva?! Knuse det jævla trynet hans?!" skreik han ut. Han er utrolig sur nå. På Ben selvfølgelig. Han har alltid hatet Ben.

"Liam! Slutt! Jeg har ikke sagt noe om Ben!" skreik jeg tilbake og reiste meg mot han. Han ga meg DET blikket!

"Tror du ikke jeg forstår det når du gråter helt jævlig mye og sier 'Ben...'?!!!" ropte han sint. Jeg prøver å roe han ned, men det virker umulig!

"Liam! Hold kjeft!" ropte jeg og løp inn på badet. Jeg og Liam pleier alltid å være sånn at hvis vi får panikk så låser vi oss inne på badet.

Nå jeg har ikke panikk lenger og går jeg ut av badet. Liam er ikke på rommet mitt lenger. Jeg går rundt huset for å finne han. Det er bare et rom igjen og det er rommet hans. Døra er på gløtt så jeg går inn. Han satt på sengkanten med ryggen til og ser ut vinduet. Vi kan se de to nabohusene at det er noen som flytter inn. Jeg tenker ikke mer på det, og setter meg ned ved siden av Liam. Jeg holder hånda mi på skulderen hans.

"Unnskyld, men han fyren går meg alltid på nervende! Og jeg skal knuset det jævla stygge trynet hans for å ha knuset hjertet ditt" sa han begynte å bli sint igjen. Før han fikk et rasseriannfall så klemte jeg han.

"Så så. Ro deg ned Liam. Jeg kan kjøpe deg en skilpadde" køddet jeg og smilte mot han. Han lo. Det er alltid godt å høre latteren hans. Han var ikke sint lenger. Heldigvis!

"Vi får noen nye naboer" sa han og pekte ut av vinduet. Jeg nikket.

"Ja, ser det. Lurer på hvem det er" sa jeg og så noen gikk ut av en STOR familiebil. Først var det en 1 dame og 2 menn. Så gikk det ut en jente som ser ut til å være på vår alder og 2 andre gutter. Jeg så bare ryggen på dem. De 2 damene er ganske like. Begge har langt brunt hår og mannen har kort brunt hår. Alle har brunt hår, utenom hun jenta. Hun har langt gylden blondt hår og på vår alder. De 2 guttene ser ut til å være på vår alder også. Han ene har stort krøllete sjokolade hår, mens han ved siden av har litt kortere bustete hår.

"Vi går og sier hei" smilte Liam og reiste seg. Han kan være litt sjenert noen ganger, men ikke akkurat så veldig mye. Heller ikke nå. Jeg derimot, er litt mer ille! Jeg har arvet det fra mamma, mens han har blanding av mamma og pappa, men de er skillt. Vi så aldri pappa lenger, fordi han har flyttet langt vekk. Så vi bor bare hos mamma. Liam hadde et veldig strekt bånd med pappa, og det var han som ble mest lei seg. Men vi prøver å ikke tenke så veldig mye på han lenger. Han flyttet til Florida.

Liam reiser seg og drar meg med. Vi går ned trappa og like før vi rekker døra roper mamma noe.

"Og hvor har dere tenkt dere?"

Liam bråstopper opp og jeg kræsjet i ham. Han fniste litt av meg og snudde seg mot mamma.

"Vi skal bare hilse på de nye naboene!" ropte han tilbake og spratt ut døra med meg. Vi gikk rolig mot dem. De hørte oss og snudde seg fort rundt. Det er bare de 3 ungdommene, de andre har gått inn. De smilte mot oss og vi smilte mot dem.

"Hallo. Jeg heter Liam og dette er tvillingsøsteren min Emma. Vi er naboen deres!" sa Liam høflig og pekte mot meg. Jeg smilte mot dem. Jeg fikk tilbakemelding av dem, men mest av han som sto i midten.

"Hei sann, jeg heter Harry. Dette er Louis og dette er søsteren hans, Sarah" sa han som er til høyere, jeg mener Harry! Harry smilte med et sjarmerende smil, Sarah smilte med et søtt smil og Louis smilte... Jeg vet ikke. Det største og fantastiske smilet i verden?

"VI ER OGSÅ TVILLINGER!" ropte han plutselig ut og la armen sin rundt Sarah. Vi alle skvatt og lo. Jeg merket fort at Harry er den mest flørtete og Louis den morsomme. Det er måten dem smiler og snakker på. Men av en eller annen grunn ble jeg mest tiltrukket av Louis. Jeg har alltid hatt sans for gutter som er kjekke, romantiske og morsome. Han bare MÅ ha humor, hvis ikke blir det bare MASSE pinlige stillheter!

Vi inviterte dem inn til oss og mamma dro over til foreldrene dems og snakket med de. Vi satt oss på sofaen i stua og snakket. Vi snakket om interesse og hva som helst egentlig.

"Så... Hvilken skole skal dere begynne på?" spurte Liam nysgjerrig.

Q - Tror dere de kommer på samme skole?

Btw; Unnskyld for at jeg ikke har publisert noen deler på en stund. Jeg har vært mye opptatt og det kommer en litt senere i mogen, bare så dere vet det. :)


Louis Tomlinson *Ex* (Part 1) Fanfic

Hello! Jeg har bestemt meg av at jeg tar en pause med Liam Payne Fanficen for jeg trenger litt tid til å fortsette med den. Men i mellomtiden så kan jeg dele en annen Louis Tomlinson Fanfic som jeg skrev for en stund siden! Håper dere liker denne også! :)

//*Ex*\\

"FAEN TA DEG!" skriker jeg og løper alt jeg kan. Hvis jeg virkelig vil så løper jeg utrolig fort! Og jeg VIL virkelig nå!

"Unnskyld!" hører jeg han rope bak meg. Jeg ignorer det og løper videre. Jeg kan se huset mitt nå og løper enda fortere mot det. Jeg tar opp nøkklene, setter dem i nøkkelhullet og vrir. Siden det ikke går så er døra ulåst. Jeg tar dem fort ut og spretter inn. Jeg låser døra og slenger fra meg skoene i gangen og løper opp.

"Emma?" Hører jeg mamma rope etter meg. Jeg orker ikke å snakke med henne nå så jeg løper opp mot rommet mitt og smeller igjen døra. Jeg slenger meg ned på senga med puta over hodet mitt. Jeg bare ligger der og tenker hvor forferdelig livet mitt er og jeg kjenner at tårene presser på. Jeg bare lar dem renne ned til jeg hører noen banke på døra.

"Gå vekk!" roper jeg frekt og tørker tårene for jeg tror jeg vet hvem det er.

"Please, Emma. La meg komme inn..." sier han lavt. Det er broren min... Og bestevennen min. Om jeg har problemer kan jeg regne med at han støtter meg hele veien. Vi er også tvillinger. Uten å vente på svar så går han bare inn, lukker forsiktig døra etter seg og setter seg på sengkanten. Han stryker hånda si på ryggen min, venter på at jeg skal sette meg opp ved siden av han. Jeg tørker tårene så det ikke ser ut som om jeg har gråtet og setter meg opp ved siden av ham.

"Så... Vil du fortelle meg hva det er?" spør han og legger armen sin rundt skulderen min. Jeg snufser lavt og håper på at han ikke hørte det.

"Hva da? Det er ingenting, hvorfor skulle det være noe?" Spør jeg og prøver å se overrasket ut. Han ser på meg. Han vet at det er noe i veien.

"Kom igjen Emma! Vi har kjent hverandre hele livet vårt og jeg vet når det er noe i veien, og jeg vet når du lyver. Og dessuten så er du helt svart rundt øynene " sier han gir meg en våt serviet. Jeg sukker og tar den imot.

"Okei... Det er bare..." Begynner jeg. Jeg snufser. Jeg kjenner at tårene presser på igjen. Jeg prøver å holde dem inne, men det er umulig! De bare fosser nedover kinnene mine. Han gir meg en tett og god klem. Jeg kjenner at skuldrene hans blir veldig våt. Jeg prøver å trekke meg litt unna, men han bare strammer og holder meg fast.

"Takk Liam..." Sier jeg og gråter så mye som jeg aldri har gjort før.

Q - Trodde du Liam var tvillingbroren hennes?

I'm sorry, will you forgive me?

Hello kjære lesere!

Jeg beklager at jeg ikke har lagt ut noen parter på en stund.. Jeg har ikke skrivd så mye i det siste, men skal prøve å få det til så snart som mulig. Det kommer nok til å komme noe på mandag fordi jeg har hele helgen på meg og da skal jeg skrive så mye jeg kan. Beklager igjen og ha en fin fredag og helg. :)

Btw; Jeg og to andre venninner av meg har nettopp skaffet oss en blogg sammen. Vi lagde den for noen dager siden og det er bare to innlegg, men gjerne ta en titt og kanskje vente til det kommer flere? :)

- Link: http://tmz.blogg.no/

Liam Payne *The Shock* (Part 37) Fanfic

//*The Shock*\\

Jeg skjønner ikke hvorfor Niall er nødt til å være så overbeskyttende? Jeg mener, det er jo ikke noe mellom meg og Harry. Poenget med det vi gjør er vel å gjøre Liam sjalu, men det kan vel ikke Niall vite. Det er bare Harry som vet at jeg er forelsket i Liam. Jeg kan ikke si det til de andre, og Harry kommer nok heller ikke til å si det. Hvis han gjør det så får jeg han virkelig til å angre. Men jeg synes fortsatt synd på Niall da. Jeg angrer så utrolig mye på det jeg sa. Han vil bare være en god venn mot meg og istedenfor så skriker jeg til han og ber han nesten om å holde seg unna meg? Stakkars gutt. Jeg burde gjøre det godt igjen...

"Sami?" en kjent stemme avbrøt tankene mine og jeg ser opp mot han.

"Hei Harry!" svarte jeg og smiler. Han smiler tilbake og tar tak i hånda mi. Uhm, hvorfor holder han meg i hånda?

"Kom" hvisker han og drar meg. Åh, vi skal nok til det stedet og spise. Og snakke selvfølgelig.

"Hvor er det vi skal spise?" spurte jeg, men han bare gliser.

"Vent å se" han drar meg inn i en bil og kjører av sted. Han er heldig som kan kjøre. Guttene har blitt 18 år, mens jeg er fortsatt 17. Jupp, de er ett år eldre enn meg. Jeg føler meg utrolig liten når jeg er i nærheten av dem og hvert fall nå! Harry kjører bil, mens jeg ikke kan ha førekortet engang. Okei, så har jeg heller ikke råd til det. Jeg må snart komme meg på jobben igjen og fortsette å tjene det lille jeg får.

Det er utrolig varmt her inne i bilen! For å få vekk varmen drar jeg ned vinduet og lener meg mot det så det blåser.

"Nyter du det?" spurte Harry og jeg lo og nikket. Varmen forsvant og jeg så og kjente at jeg begynte å få gåsehud, selv om jeg liker det utrolig godt. Jeg elsker å få vind i håret mitt i en bil. Ikke når jeg er ute og det blåser. Høres kanskje litt dumt ut, men det er sånn jeg liker det.

"Er du alergisk mot noe?" spurte Harry og jeg rister på hodet.

"Nei, jeg liker nesten alt mulig" lo jeg og så at vinduet gikk oppover. Hva faen? Jeg så dumt på vinduet og Harry ler så blikket mitt gikk mot han. Det var han som tok opp vinduet og jeg slo han på skulderen.

"Hey! Man slår ikke sjåføren!" ropte han tullete og jeg lo av han. Han har vel egentlig rett. Man skal ikke slå eller gjøre noe med sjåføren, han bare hørtes så utrolig morsom ut i stemmen.

"Er vi framme snart?" Spurte jeg utålmodig. Han rister på hodet og smiler mot meg. Jeg peker rett fram på veien så han ser dit istedenfor.

"Følg med på veien du" lo jeg og han lo med. Jeg sitter utålmodig i bilen og klarer virkelig ikke å sitte rolig. Hvorfor må tiden gå så treigt nå! Og hvor langt skal vi kjøre? Det føles ut som år hundre!

"Er vi fremme snart?" Spurte jeg igjen etter noen få minutter, tror jeg.

"Nei, vi er ikke fremme! Hvis ikke hadde vi ikke kjørt!" stemmen hans høres irritert ut og jeg holder kjeft med en gang. Jeg tar opp mobilen min og jeg har fått en melding.

'Hvor er du? Hvorfor er du ikke hos Niall?' jeg smiler litt av å se hvem det var fra. Sommerfuglene, nei det er ikke sterkt nok, fuglene flyr rundt i magen min og smilet mitt bare fester seg fast i fjeset mitt.

"Hva er det?" spurte Harry og ser mot meg og smiler han også. Ja, han er i hvert fall ikke sur lenger.

"Liam sendte meg melding om hvor jeg er" svarte jeg og har ikke peiling på hva å svare. Skal jeg si at jeg er med Harry?

"Svar at du og jeg kjører til et sted og skal spise" sa Harry rett ut og jeg nikket.

'Jeg er ute med Harry. Han kjører oss til et sted hvor vi skal spise' skrev jeg og trykket på send knappen.

Hvor lenge kommer Liam til å være sammen med Abby? Kommer han til å slå opp med henne? Jeg kan ikke se for meg at Abby slår opp med han, ikke måten hun oppfører seg rundt han. Jeg er kanskje sjalu på Abby, men ikke måten hun angriper Liam på og holder på å drepe han. Det ville jeg aldri ha gjort.

"Er vi fremme snart?" Spurte jeg igjen og Harry pustet tungt ut.

"Ja, vi er fremme snart og vær så snill Sami" begynte han og jeg glister mot han. "Ikke spør mer. Vi er der snart" fortsatte han og jeg gjesper.

"Hvor lenge har vi kjørt egentlig?" har vi kjørt rundt en time? Hvorfor skulle han ta meg med ut SÅ langt? Er ikke det litt drøyt? Niall spionerte kanskje på oss i går kveld, men jeg tror ikke at han gidder å følge etter oss her. Det er ingen bil bak oss som jeg ser og han har ikke akkurat gjemt seg i baksetet i bilen til Harry.

"15 minutter" svarte Harry og jeg stirrer mot han. HVA?! Har vi bare kjørt i 15 minutter? Hvor treig går tiden a? Jeg lener hodet mitt på bilsetet og lukker igjen øynene. Smerten i bryset kom med en gang jeg føyk forover og bilbeltet holdt meg igjen. Øynene spretter opp og jeg ser meg forvirret rundt. Harry hadde bråstoppet for.

"Hva er det Harry?" Spurte jeg i full panikk. Han ser like forskrekket ut som meg og puster tungt.

"Se" han peker og jeg følger retningen hans. Han peker rett fram og jeg ser et DIGER rovdyr rett foran oss. Det er hankjønn fordi den har horn og det er tydelig at den er full voksen.

"Rygg Harry. Nå!" hvisket/ropte jeg og han gjorde det stille og rolig. Så snart vi rygger kommer den bare etter oss. Hva skal vi gjøre? Inni meg griner jeg og hulker og klatrer nesten opp på Harry av redsel, men utpå stirrer jeg på det store dyret som er rett foran oss og bare stirrer. Den ser ikke redd ut, bare stirrer.

"Ring" hvisker Harry. "Ring" gjentar han, siden jeg ikke reagerer første gang.

"Åja, ja, uhm" mumler jeg og tar sakte og rolige bevegelser og ringer.

"Hallo?"

Q - Hva tror dere skjer nå?


Liam Payne *Angry Niall* (Part 26) Fanfic

En ting jeg må si før dere begynner å lese. Beklager for at jeg ikke la ut i går. Jeg var litt opptatt og hadde ikke tid, men dere får det nå. Og en ting til: Når det står P.O.V (Point Of View) på Harry så er det ikke at Harry da er "jeg" personen. Det er på en måte bare nærmere han så vi vet hva som skjer der.

//*Angry Niall*\\

"Hva var det for noe?!" skreik Niall og kom løpende mot oss. Han dro meg ut av armene til Harry og holdt rundt meg, nesten som om han ville beskytte meg. Niall sto og stirret sjokkert på Harry som bare blunka mot meg. Han ga ut et lite gisp og holdt enda hardere rundt meg. 

"Jeg er dritt lei av å ikke forstå noen ting lenger!" ropte Niall og dro meg så langt unna Harry som han klarte. Jeg, på den andre siden, klarte ikke å kontrollere latteren min lenger. Jeg ble dratt hele veien til hvor Louis og Zayn satt og ble dumpet ned mellom dem. 

"Pass på henne!" ropte Niall og føyk i andre retning mot Harry igjen. Zayn og Louis gliste mot meg før Zayn slo meg tullete på den ene siden av magen. 

"Hva har du gjort galt da?" spurte han sarkastisk. Jeg var på vei til å svare, men Louis dro meg under armen sin og klemte meg hardt. 

"Jeg skal passe på deg jeg!" ropte Louis.

"Jeg og!" skreik Zayn og slengte seg over oss. 

 

*Harry's P.O.V (Point of view)*

 

Harry sitter imellom Liam og Abby og ser ikke ut til å flytte på seg. Abby begynner å bli skikkelig lei av Harry så hun prøver å flytte på han, men han sitter helt stille som om han hadde grodd fast i bakken.

"Harold Edward Styles!! Kom hit med en gang!" Roper Niall veldig hissig. "NÅ!!" Harry reiser seg opp og Abby puster lettet ut og moser seg selv inntil Liam.

"Hva er det?" Spør Harry og ser mot Niall som er helt rød i fjeset sitt (fordi han er sint).

"Hvorfor i helvete kysset du Sam?!" Roper han, enda sintere nå.

"Hvorfor bryr du deg så mye?" Spør Harry og tar armene sine i kryss foran seg.

"Fordi hun og jeg er venner! Og jeg bryr meg om henne, så ikke tenk en gang på å knuse hjertet hennes, for om du gjør det knuser jeg trynet ditt! Venner eller ei!" Skriker han og peker rett mot fjeset til Harry som stirrer forskrekket mot han. Han går nærmere Niall og lener seg mot øret hans.

"Vi er ikke sammen, bare så du vet det" hvisker han, sakte og rolig og setter seg imellom Liam og Abby igjen.

 

*Samantha's P.O.V*

 

Harry ser mot meg og blunker. Igjen. Ja, Niall bare står der og stirrer mot han, til han snur seg og begynte å gå mot meg, Louis og Zayn. De slipper taket i meg så jeg klarer å sette meg ordentlig opp og reiser meg opp fra benken.

"Ikke tenk på det engang" mumlet Niall og dyttet meg ned så jeg falt hardt på rompa ned på benken igjen.

"Hva er problemet ditt?" Spurte jeg og ga han et stygt blikk.

"Problemet mitt? Huh?! Vil du vite hva som er problemet mitt? Problemet mitt er han!" Roper han høyt og peker. Jeg fulgte retningen hans og så Harry satt og plagde dritten ut av Liam og Abby.

"Harry? Og hva er problemet med han?" Spurte jeg og Niall fnøs. Jeg skjønner meg virkelig ikke på Niall lenger. Jeg ignorerer han og setter meg ned, mellom Louis og Zayn.

"Wow, du har gjort han sur" mumler Zayn.

 

Hele dagen har vært dritt. Niall var sur hele tiden og Abby ble nesten voldelig mot Harry og Liam prøvde ikke engang å stoppe henne! JEG HATER ABBY SÅ MYE!! URGH!!

"Sami?" spurte en stemme som fikk meg til å hoppe litt. Jeg var dypt inn i tankene mine så jeg lå ikke merke til Harry som står ved siden av meg.

"Ja?" Spurte jeg nysgjerrig på hva Harry ville.

"Jeg lurte på om du ville bli med meg å spise i morgen? Uhm, vi må snakke" spurte han og øynene mine åpnet seg mer. Han mener vel ikke en... En date?

"Vel...?" Jeg forstår at jeg har stirret på han en stund etter som han begynner å le litt.

"Ja, uhm, det kan vi godt" svarte jeg fort og er usikker på hvor jeg skal feste øynene mine. Harry kommer nærmere og jeg ser inn i øynene hans.

"Det er ikke en date. Vi må bare snakke" hvisker han og jeg nikker. Lettelsen kommer fra magen og ut i pusten min etter han gikk ut døra fra rommet mitt (egentlig Niall sitt da). Jeg hopper ut av klærene mine og inn i pysjamasen min og slenger meg ned i senga (Niall lå der) og får Niall til å hoppe litt.

"Så... Du skal på date?" Spurte han helt plutselig så jeg blir litt sjokkert. Date? Hva snakker han om?

"Hæ?" Glipper det ut av meg og han ser dumt på meg. ÅH! Han tror jeg skal på date med Harry! Vent litt, spionerer han på oss?

"Spionerte du på oss Niall?" Spurte jeg og ignorerer spørsmålet hans. Hva er vits med å spionere? Visste Harry det? Og det var derfor han hvisket til meg? Å herregud, jeg er så forvirret akkurat nå!

"SVAR NIALL!!" skreik jeg, men han dekker fort til munnen min. Hva faen?

"Hysj! Du trenger ikke å skrike" mumlet han og jeg ser stygt på han.

"Så svar meg da" han ser nedover og snart begynner det å koke i kroppen min. Kan han ikke bare innrømme det?

"Ja, greit! Jeg spionerte på deg og Harry! Jeg vil bare at du ikke skal bli såret Sami" sa han og prøvde å klemme meg, men jeg trakk meg unna.

"Hvis du ikke vet det så klarer jeg å ta vare på meg selv uten barnevakt fra deg" sa jeg og han ser på meg med store øyne. Han ser litt såret ut egentlig og jeg føler jeg får litt dårlig samvittighet.

"Niall, hør" jeg puster tungt ut. "Ikke spioner på oss lenger. Jeg lover deg at jeg ikke kommer til å bli såret. Okei? Bare... Stol på meg" han nikker og jeg drar han til meg for en klem. Det er ikke vannskelig å forstå at han fortsatt er litt lei seg. Jeg angret veldig mye på at jeg sa det.

Q - Hva kommer til å skje nå?


Liam Payne *Liam's Expression* (Part 35) Fanfic

image

//*Liam's Expression*\\

Forskrekkelsen tar over og jeg reiser meg. Alle øynene var festet i min retning. Blikket til Abby avslørte at hun var like forskrekket som meg, og Liam så ukomfortabel og nesten litt... Skuffet. Hvorfor i all verden skal han være skuffet? Det er jo han som sitter der og mottar kjærtegnene til den drittkjerringa fra helvete. Abby merket at jeg så på Liam og vendte blikket mot han før hun stappet tunga ned i halsen hans igjen. Raseriet kokte over og det var like før jeg slang meg over henne og tok knekken på den tynne nakken hennes. Tankene mine vandret av sted når jeg merket at noen armer kom bakfra og trakk meg inn til en klem. 

"Så du blikket til Liam?" hvisket Harry med et smil som skinte klart gjennom ordene hans. Nå forsto jeg litt mer. 

"Du trengte ikke å gjøre det." hvisket jeg tilbake uten styring over den lille latteren som glapp ut.

"Fristet" svarte han bare og satt seg ned på sofaen igjen og dro meg med. Jeg satte meg ned på fanget hans igjen og fikk et glimt av Liam med det samme uttrykket stemplet på det uskyldige ansiktet hans. 

Knirkinga i trappa flyttet blikket mitt (og alle andres) til Niall som kom trippene ned før han bråstoppet og glante på oss. 

"Har det skjedd noe?" spurte Niall nervøst. 

"Abby kveler Liam." hvisket jeg kanskje litt for høyt. Abby kastet meg et blikk og vippet håret hennes over skulderen som fanget oppmerksomheten til Liam. 

"Okaaaaaaaaaaaaaaay" svarte Niall og vandret bortover stua for å finne seg en ledig plass. Det fant han ikke. Niall gliste til meg og hoppet på fanget mitt og Harry stønnet. 

"Jeg skjønner meg ikke på det forholdet deres altså." kommenterte Abby og dro Liam ut døra. 

"Vi ses i parken!" klarer Liam akkurat å rope før døra smelles mellom oss. 

Niall spretter ut av fanget mitt og slenger seg i den ledige stolen Liam og Abby hadde forlatt etter seg. Harry gir ut et gisp av lettelse og trekker armene rundt meg. 

"Mat?" spør Niall og ser oss alle inn i øynene. "Mat?" spør han igjen når han ikke fikk svar første gang. 

"Urgh" stønner Zayn og peker med haka mot kjøkkenet til oss. Alle nikker og går mot kjøkkenet. 

"Jeg kan lage pannekaker!!" gliser Louis og henter ingrediensene altfor kjapt. Resten av oss nølte og var litt usikker på om han faktisk kunne klare det. 

"Hva? Stoler dere ikke på mine faktastiske evner til å lage pannekaker?" spør han og later som han ble såret. 

"Nja, litt... Kanskje." kødder jeg og dulter han i skulderen før jeg setter meg. 

"Pøh! Nå skal dere få se!" roper Louis stolt og kaster seg over utfordringen vi nettopp hadde gitt han. 

Pannekakene var fortere ferdig enn det vi hadde trodd, og vi stappet i oss maten uten å engang tenke over om de var mislykka. 

"Jøss! De var ikke motbydelige jo!" lo jeg og klappet Louis på skulderen. Han viste oss et stolt smil og gumlet i seg maten. Niall lagde ikke en pip, bare stor koste seg.

"Ferdig?" spurte Zayn og ventet på svar. Alle nikket og han samlet inn tallerkene og skylte dem fort. 

Jeg reiste meg opp fra stolen og hentet jakka mi og ventet på at alle skulle bli ferdig. Vi gikk ut av inngangsdøra og Niall låste døra etter seg. Vi alle gikk på rekk og rad og henket oss i hverandres armer. Parken var nesten rett rundt hjørnet og vi så Liam og Abby sitte på gresset og gjøre gud veit hva. Vi løsnet lenken vi lagde og alle føyk mot parken. 

"Hei!" ropte Liam og vinket mot oss mens alle løp. Harry stoppet meg og svingte meg rundt og kysset meg, med Liam's øyner festet på oss. Nok en gang.

Liam Payne *Awkward...* (Part 34) Fanfic

//*Awkward...*\\

Jeg våkner opp og ser meg rundt, jeg er på rommet til Niall. Vent litt, drømte jeg eller hadde jeg virkelig sex med Harry? Det er så vidt jeg turte å snu meg for å se om han ligger der. Hva er det som går av meg?! Jeg lukker igjen øynene, snur hodet mitt, åpner dem og stirrer. Jeg puster lettet ut av å se Niall, og ikke Harry.

"Alt sammen var bare en drøm" hvisker jeg for å roe meg selv.

"Hva var en drøm?" Spør Niall som tydeligvis er våken.

"Åh, eh... Ikke noe!" Sier jeg nølende og fort og legger meg ned igjen. Jeg kommer i hvert fall ikke til og klare å sove nå, ikke at jeg vil heller. Jeg er ikke trøtt.

"Sovnet jeg mens vi så på film i går?" Spør jeg plutselig Niall.

"Ja. Harry bærte deg opp fordi du sovnet nesten på fanget hans og filmen tok slutt. Han la deg ned i sengen og han og de andre dro" jeg puster fortsatt lettet ut over at drømmen bare var en drøm. Jeg kan bare ikke forestille meg at det var ekte.

"Hva var det du drømte?" Spør Niall og jeg stivner.

"Uhm, ikke noe spesielt. Bare glem det" mumler jeg og later som om jeg skal fortsette å sove.

"STÅ OPP DERE TO!!!" Skriker noen som nettopp braset opp døra og drar av dyna til både meg og Niall. Jeg ser forskrekket opp og det er Liam og Abby.

"Nawh, er ikke dere bare søte! Dere er så søte sammen, ikke sant Liam?" Sier Abby og kysser han på kinnet. Jeg blir kvalm og stirrer stygt på henne.

"Uhm, de er ikke sammen" hvisker Liam til henne, men høyt nok til at jeg klarte å høre det.

"Så hvorfor bor hun er med han da?" Spør hun og kysser han fort, og denne gangen på munnen.

"Erm, det vet jeg faktisk ikke" svarer Liam og ser mot oss. Jeg og Niall ser mot hverandre, så på Liam igjen.

"Nei nei! Det er ikke sånn!" Roper jeg med en gang.

"Ja! Hun vil bare ikke bo hjemme så mamma foreslo at hun kunne bo her!" Roper Niall, prøver fullstendig å overbevise dem fra løgnen til sannheten.

"Hvorfor vil hun ikke bo hjemme?" Spør Liam forvirret.

"Fordi hun vil ha Niall selvfølgelig!" Svarer nesten Abby til Liam. Nei! Det er ikke derfor! Jeg vet ikke hva vi skal fortelle dem uten å røpe det med mamma og pappa og hvordan jeg har det hjemme.

"Uhm, moren og faren hennes, erm..." Begynner Niall nølende og jeg himler med øynene mine.

"...de er ikke hjemme! De reiser så utrolig mye og jeg er lei av å bo hjemme alene så moren til Niall foreslo at jeg kunne bo her. Vi er jo naboer!" Fullfører jeg for Niall og han nikker med engang. Døra åpnes og jeg håper det er noen som kommer og redder oss ut av denne knipa!

Svaret på det er båda ja og nei. Det er en person som kan redde oss, men blir ekstremt pinlig for meg! Jeg gjør fra meg et lite og lavt pip og heldivis hørte ingen meg.

"Hei! Sami? Blir du med ned? Uhm, når du er klar? Vi skal alle sammen dra til parken!" Roper Harry glad og går vekk igjen. Jeg spretter opp og løper inn på badet for å ta meg en rask dusj og gjøre meg klar. Skulle ønske jeg ikke måtte bli med og bare være for meg selv hele dagen mens de er i parken. Jeg hopper ut av dusjen og tar på meg dette: Click HERE!

Og jeg sminker meg og tørker håret og fikser det ordentlig.

"Er du snart ferdig Sam? Jeg trenger også badet!" Roper Niall søvning.

"Ja, snart!" Roper jeg tilbake og tar en dobbelsjekk for å se om jeg ser bra ut. Alltid det utseende jeg har så jeg er ferdig og låser opp døra så Niall får badet og jeg går ut.

"Endelig!" Stønner han og går inn og låser døra. Jeg går ned og ser Harry, Louis og Zayn sitter i sofaen, mens Liam og Abby sitter på en stol. Eller, Liam sitter på stolen, mens Abby bruker han som en stol (hun sitter altså på fanget hans) og kliner. Jeg blir kvalm av Abby, men ser bort på dem med full sjalusi.

"Heeei Sam!" Roper Harry som fikk øye på meg og smiler. Jeg smiler tilbake og går nærmere dem. Jeg kan se at Liam ikke er så ivrig til å kline, men hun ser ut til å sluke han! Akkurat det er jeg ikke sjalu for..

"Sett deg" sier Harry og fortsetter å smile.

"Hvor da?" Spør jeg og ser meg rundt. "Det er jo ikke ledig noen steder" han ler og jeg ser forvirret på han.

"Sett deg på fanget mitt da vel!" Roper han og jeg gjør det. Blikket mitt går mot Liam og Abby igjen og jeg får vondt i magen så jeg ser ned på Harry. Han har latt merke til at jeg ser mye på dem og gir meg et trist blikk. Jeg synes egentlig fortsatt at det er litt pinlig å være i nærheten av Harry akkurat nå. Jeg klarer bare ikke å glemme den pinlige drømmen. Burde jeg fortelle han om det? Magefølelsen min sier nei, så jeg følger den. Jeg merker at Harry gir meg et forvirret blikk også innser jeg at jeg stirret på han hele tiden. Et falsk smil dukker opp og jeg vender hodet unna for å skjule den rød fargen som plantet seg på hver side av ansiktet mitt. Louis fanger alle sin oppmerksomhet, unntatt Abby sin som fortsetter å spise på Liam, og sa " Jeg skulle på jobb en dag etter jeg besøkte Sami på sykehuset og jeg kom... Vel... Noen timer for seint. Sjefen ble driiiit forbanna og sa at jeg burde ha kommet halv 9. Men akkurat i det øyeblikket skjønte jeg ikke hvorfor, så jeg spurte han 'Hvorfor det? Hva skjedde halv 9?' "Alle stirret på han og det var bare Zayn som brøyt ut i latter før alle andre kom med en latter som var tydelig presset ut. Louis så ut som han skulle sprekke og trakk seg sammen og satte på et seriøst ansikt. "Ja. Det fikk jeg sparken for." Denne gangen lo alle en ordentlig latter før Abby avbrøyt. "Hvorfor var du på sykehuset Samantha?" Magen knøyt seg sammen, hjertet banket litt fortere enn vanlig og øynene klarte ikke å bestemme seg hvor å se. Jeg tittet ned på Harry som en handling av desperasjon og merket at han beit seg i leppa før han trakk meg nærmere og satt et kyss på leppene mine.

Q - Hva tror dere kommer til å skje?


Liam Payne *Secret Told* (Part 33) Fanfic

//*Secret Told*\\

Liam, Niall og Louis er oppe (vet ikke hva de gjør, men samma det), og jeg, Harry og Zayn er nede og sitter i den lille sofaen. Zayn reiser seg så Harry faller litt til siden og går mot tv-en.

"Urgh! Det er ingenting på tv! Kom igjen, vi ser på en film a!" Roper Zayn og går til hyllen hvor det er all slags filmer.

"Greit" mumler jeg og håper han ikke velger en skummel en.

"Hvilken vil dere se da?" Spør Zayn og ser gjennom dem.

"Hmm... Love Actually?" Foreslår Harry og Zayn rister på hodet med engang. Liker han den ikke?

"Nei Harry! Den har jeg sett så utrolig mange ganger på grunn av deg! Vi ser en annen" sier han og ser strengt på Harry, men flytter blikket mot meg.

"Har du noen forslag?" Spør han meg og jeg tenker. Hm, vil ikke se på noen skrekkfilm nå...

"Titanic?" Foreslår jeg og Zayn tenker.

"Okei!" Roper han plutselig og leter etter den. Ser ut som om han fant den og tar den ut og setter den inn i dvd-spilleren. Han skviser seg ned i sofaen, men fyker opp ingen. Egentlig fordi Harry dytta han.

"Hva f...?!" Begynner han og gir Harry et stygt blikk, men han avbryter ham.

"Hent popkorn og drikke du" sier han og peker mot kjøkkenet. Zayn himler med øynene og gjør som han sier. Hvorfor hentet ikke han det bare selv hvis han har så lyst på det, og ba Zayn om å gjøre det? Latsekk.

"Vil du fortsatt ikke fortelle meg det?" Han snur seg mot meg og jeg gir han et forvirrende blikk. Hva snakker han om?

"Huh?" Han himler med øynene og peker mot kjøkkenet.

"Du er deprimert og ville ikke fortelle meg det i morges, vil du fortelle meg det nå?" Spør han og ser håpefullt på meg. Han åpner øynene veldig mye, så man kan klart se at de er grønne.

"Uhm..." mumler jeg og tenker over det. Skal jeg si det til han? Er det lurt? Man burde egentlig ikke holde ting inne i seg, og jeg vet jeg ikke kan fortelle det til Niall... Greit, jeg sier det til han!

"Jeg..." Begynner jeg nølende og han begynner å smile.

"Jeg er forelsket i Liam" hvisker jeg og han ser forskrekket på meg.

"Og da er du lei deg?" Spør han forvirret.

"Han ble sammen med Abby" hvisker jeg og han ser ut til å forstå. Han nikker og gir meg en klem. Jeg klemmer tilbake og jeg er faktisk ganske glad jeg sa det til han. Jeg visste han ville forstå meg.

"Det går bra... Abby er ikke akkurat så veldig snill så de er nok ikke sammen lenge" trøster han meg, mens jeg strever med å holde tårene inne.

"Hvis hun ikke er så snill, hvorfor liker han henne i det hele tatt da?!" Hvisker/roper jeg til han og han tar en dyp pust.

"Hun har aldri vist det til han. Han tror hun er en søt og uskyldig jente som liker han" jeg nikker og håper at Liam snart ser hennes sanne jeg.

"Og han liker henne, fordi hun er jo søt, men han vet ikke hvordan hennes sanne jeg er og..." Jeg avbryter han med å holde hånden min over munnen hans.

"Du hjelper ikke" han ser uskyldig på meg og så ser nedover.

"Sorry" unnskylder han seg og jeg nikker. Vi hører mikrobølgeovnen plinger og jeg regner med at det er popkornet som er ferdig.

"Sami?" Spør Harry og jeg ser mot han igjen.

"Ja?"

"Har du noen gang kysset noen før?" Jeg rødmer over det spørsmålet og lurer på hvorfor han i det hele tatt spurte om det.

"Uhm, ja.. Hvordan det?" Harry var på vei til å svare, til Zayn dukket opp og forstyrret han.

"Her! Fornøyd nå eller?!" Han hentet en stor bolle med masse popkorn som holder til oss tre og tre glass med brus. Det er nok cola. Zayn tar opp fjernkontrolleren og trykker på play.

Det har gått ca. 1 og en halv time av filmen og jeg sitter og stirrer mens jeg hiver i meg popkorn og brus. Jeg kan ikke sette blikket mitt noen andre steder enn den store skjermen.

"Sami? Kan vi få litt popkorn nå?" Klager Harry og jeg ser fort mot han. Jeg tar en hånd full og gir den til han.

"Sorry" mumler jeg og tar all popkornet i hånda mi i et jafs.

"Liker du virkelig Titanic så mye?" Spør Zayn som ler av måten jeg sitter og stirrer på. Jeg nikker og fortsetter å følge med. Titanic er en av de beste filmene noen sinne! Ja vel, så har jeg ikke akkurat sett på så mange filmer, men seriøst! Den er bare SÅÅÅ bra og jeg gråter alltid når Jack dør! Jeg hører fottrinn i trappa, men bryr meg egentlig ikke så mye.

"Hva ser dere på?" Spør Liam som nettopp kom ned og lener seg på sofaryggen mellom meg og Harry. Harry hysjer på han og stapper litt popkorn i munnen hans så han ikke snakker lenger. Liam stønner og spiser opp popkornet Harry ga han og så følger han med på filmen igjen.

"Åh, Titanic" både jeg, Harry og Zayn snur oss samtidig mot Liam og hysjer på han igjen og han fniser litt og går opp. Jeg hørte han stoppet opp og kom til oss igjen.

"Abby kommer også hit i morgen, for å si ifra" sier han og fyker opp på rommet. HVA?! Den bitchen kommer hit?! Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei og nei!!! Det kan hun ikke!! Jeg stirrer med store øyner og klarer ikke å følge med på filmen lenger. Jeg spretter fort opp av sofaen og løper inn på badet (heldigvis er det et bad nede så jeg slipper å gå opp). Jeg setter meg ned på dolokket og klarer ikke å holde tårene inne lenger. Abby kommer til å gjøre meg syyykt sjalu og tenk om jeg mister kontrollen og gråter rett foran alle sammen?! Det går ikke! Tanken på det får meg til å gråte enda mer.

"Sami? Kan jeg komme inn?" Spør en stemme. Jeg vet godt hvem det er så jeg svarer ja.

"Sam?" Han får øye på at jeg gråter og lukker døren bak seg med en gang og setter seg på huk foran meg.

"Sam, det går bra!" Trøster han meg og gir meg en klem. Jeg kan ikke noe for det og slenger med rundt han og vil absolutt ikke slippe taket i ham.

"Jeg skal overtale han å ikke ta med Abby hit" sier han og kysser meg på kinnet og prøver å slippe klemmen, men jeg holder for stramt.

"Nei, bare la henne komme. Jeg mener, jeg kan jo ikke stå i veien for han, da er jeg bare en dårlig venn. Jeg kommer bare uansett til å være på rommet hele tiden. Han kan gjøre hva faen han vil" jeg har fortsatt ikke slippet taket i han, og han gjør ikke motstand lenger.

"Kom igjen. La oss se ferdig filmen. Zayn kommer nok til å lure på hva som har skjedd" Jeg slipper endelig taket i han og han tørker vekk tårene mine. Vi reiser oss opp og går inn til stua igjen og fortsetter å se på filmen. Selvfølgelig kommer den tristeste delen som jeg alltid gråter av og tårene spruter ut igjen. Harry legger armen sin rundt skuldren min og jeg lener meg opp på hans. Så begynner han å stryke på håret mitt og snur meg så jeg har ryggen min mot han og får meg til å lene meg opp på han og jeg ligger ganske komfertabelt. Harry er ganske søt og veldig fortsåelsesfull.

Q - Var det lurt at Samantha å fortelle det til Harry?


Liam Payne *Play Fight* (Part 32) Fanfic

//*Play Fight*\\

Jeg stirrer på han med forskrekkelse. Er han sammen med Abby?! Etter bare ÈN DATE?! Hva faen er det for noe? Har han så store følelser for henne? Jeg merker at jeg har nok stirret på han litt for lenge og at han ser forvirret på meg.

"Uhm... Okei" svarte jeg og snur meg og åpnet døra og kommer meg raskt ut. Jeg fyker ned trappa og inn på kjøkket (og selvfølgelig glemte jeg at Harry sitter der) og skvetter når jeg får øye på Harry.

"Halla Sami! Godt å se deg ute av sykehuset!" Roper han og reiser seg og gir meg en stor og god klem. Jeg klemmer tilbake og vi slipper taket etter noen sekunder.

"Skal du spise?" Spør han og jeg nikker. Han må ha sett at jeg virker litt trist og deprimert så han gir meg et beskymrende blikk.

"Sami? Går det bra?" Spurte han, fortsatt like bekymret. Jeg nikket sakte og lager meg et par brødskiver med sjokoladepålegg. Jeg satt meg ned ved siden av Harry, som stirrer på meg.

"Hva?" Spør jeg med munnen min full av mat.

"Jeg ser at noe er galt. Vanligvis smiler du og virker fornøyd og glad, mens nå" hva skjer med at alle vet jeg lyver a? Er jeg virkelig så dårlig løgner?

"Nå virker det som om noen har dødd" Hmm... Jeg har aldri opplevd at noen nær meg har dødd.

"Det er ingenting" mumlet jeg og hiver brødskivene inn i meg. Jeg er så sulten (og jeg aner ikke hvorfor)!

"Greit. Si det når du føler for det" sier han (litt lei seg egentlig) og skyller det han har brukt og setter seg på sofaen i stua ved siden av Zayn. Jeg synes litt synd på han nå... Han må også tro at jeg ikke stoler på han. Det er bare at... Hva skal jeg liksom si? At jeg liker Liam og at jeg ble lei meg når han sa at han ble sammen med Abby? Jeg har ikke engang sagt det til Niall! Kanskje jeg ikke burde heller? Jeg mener, han og Liam er liksom BESTEVENNER! De henger ALLTID sammen og jeg tror ikke Niall kan klare å holde det inni seg? Så jeg tør ikke, men Harry ble virkelig lei seg. Stakkars, kanskje jeg burde fortelle han det? Kanskje han vet hvordan jeg føler meg og kanskje kan hjelpe meg? Jeg blir ferdig med maten og skylder det jeg har brukt og setter meg ned med Harry og Zayn i sofaen.

"Hvis du ikke vet det, så er sofaen en to mans sofa, ikke TRE!" Roper Zayn tullete og jeg slår han tullete på armen.

"Jeg vet det, men det gjør ikke noe! Vi får alle plass" svarer jeg og ler og det ender opp med at vi lekeslåss. Harry sitter i midten så vi treffer han noen ganger og han blir med i leken. Harry og Zayn nikker til hverandre og smiler ondskapsfullt til meg. Burde jeg bli redd nå (for det er jeg)?

"Ta henne!" Roper de i kor og hopper mot meg, men jeg klarte akkurat å komme meg unna angrepe deres. Jeg løper opp trappa og ser Liam, Niall og Louis sitter på pc-en. Jeg løpte og gjemte meg under senga til Niall og håper de andre ikke sier hvor jeg har gjemt meg. Jeg hører Harry og Zayn kom inn på rommet og stoppet.

"Hvor er hun?" Hvisket Harry, men jeg hører ikke noe mer hvisking. Jeg pustet lavt og lettet ut av at de ikke avslørte meg. Plutselig kjente jeg et dunk av at noen er i senga.

"Der er du!" Roper Zayn som tittet rett ved siden av meg og tar tak i armen min.

"Nei, nei, nei!" Ler jeg mens jeg prøver å vri meg unna. Jeg kommer løs og så dukker Harry opp på den andre siden.

"Nei! Haha, det er urettferdig med to mot en!" Roper jeg og fortsetter å le. Harry kommer lengre inn så han for tak i meg og er rett ved siden av meg. Zayn reiser seg opp og Harry drar meg ut under senga. Jeg prøver å fortsette og komme meg løs, men han har et ordentlig grep i armene mine så det nytter ikke. Lurer på om han like strek som Liam? Jeg gjør meg helt slapp og det var nesten sånn at han glapp meg i bakken, men løfter meg opp.

"Wow! Nei Harry! Slipp meg!" Skriker jeg og prøver å komme meg ned, men Harry bare ler.

"Gir du deg?" Ler han og jeg rister på hodet.

"ALDRI!" Ler jeg og han går ned til stua. Han ser litt rundt oss og så begynner han å snurre.

"Nei! Slutt! Jeg hater å snurre!" Roper jeg, men det stopper han ikke akkurat.

"STOPP!!" Skriker jeg og Harry stoppet. Han ser veldig svimmel og (selvfølgelig) detter bakover, og jeg opp på han.

"Sånn skjer når du tuller sånn!" Ler jeg og peker mot fjeset hans. Han ler og jeg flytter meg så han kommer seg opp.

"Hvor er Zayn?" Spør Harry og vi ser oss rundt.

"Jeg vet ikk..." Jeg blir avbrytet i det siste ordet og hører skriking nære seg og vi snur oss og ser Zayn kommer løpende på oss og løper oss ned. Vi alle får latterkrampe og siden jeg landet nederst for jeg meg virkelig ikke løs.

"Flytt dere! Jeg, jeg får ikke puste!" Roper jeg og prøver å fange luft.

"Hva er det dere driver med?" Spør en stemme på toppen av trappa. Vi alle ser opp dit og det er Liam som ser dumt på oss.

"Vi, eh..." Begynner Zayn og ser ikke ut til å finne det rette ordet.

"...Leker" fullfører Harry setningen for han. Liam ler av oss og drar Zayn (som lå øverst) og Harry flytter seg og jeg gjesper etter luft. Liam og Harry rakk ut en hånd hver og jeg tok tak i begge.

"Hva var det du gjorde som fikk dem til å jage deg?" Spør Liam og ler og vi alle skviser oss i den lille sofaen.

"Jeg og Zayn begynte å lekeslåss og Harry ble med så slo de sammen i lag og begynte å jage meg" forklarer jeg og vi alle ler.

Les mer i arkivet » September 2012 » August 2012 » Juli 2012
LoveStoryWriter!

LoveStoryWriter!

15, Lørenskog

Heei, jeg er en jente på 15 år som heter Terese Løvlien! På denne bloggen så pleide jeg å blogge om hverdagen min og tanker, men nå legger jeg bare ut en historie jeg skriver! Om du liker historien min så gjerne legg igjen en kommentar og legg meg gjerne til som venn! :)<3 Btw ; Jeg har også twitter: terese008 :)

http://www.facebook.com/BarbieTessabloggno

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste søte små kommentarer ♥

Lenker

hits